Mørketidshimmelens stillhet

Det gode ved å bo litt utenfor verden er å kunne kaste et lite sideblikk inn mot virvelen i sentrum, og så kjenne på den langsomme roen der man er. Å åpne døra og gå ut i natten – uten blendende utelys som skjuler himmelen, og bare se månen eller nordlyset.

En usynlig hånd trekker natten bakover og bort, som om en kniv har skåret igjennom og løsnet den fra horisonten. Sakte dras den bakover og åpner for de korte timene med lys.
Foto: Lisbeth Forsaa

Jeg glemmer aldri den svimlende opplevelsen av å se opp på stjernehimmelen da jeg kom tilbake etter mange år hvor nettene hadde vært fylt av gatelykter, og lyskjeglene åt seg stadig lenger inn i skogene. Natten ble borte. 

Jeg hadde glemt både nattemørket og stjernehimmelen. Plutselig var jeg tilbake i de kalde vinternettene da vi ungene lå i snøen og laget engler og så på det blafrende nordlyset langt der oppe. Vi glemte kulden, og kjente på den kilende redselen for å bli fanget og løftet bort, ut i evigheten. Særlig hvis vi viftet med noe hvitt. 

Disse opplevelsene gjorde oss til dem vi er: Mørketidsmennesker som står i spenn mellom lys og mørke, mellom øredøvende stillhet og lyden av tunge bølger mot land.

Bare ett sted har stjernehimmelen overgått mørketidshimmelen. På den andre siden av kloden, på New Zealand, hvor man ser innover mot galaksens sentrum, og Melkeveien er større og sterkere enn andre steder. Der Sydkorset tegnet seg klart og fikk meg til å tenke på Fletcher Christian i Mytteriet på Bounty. Men lydene var noen helt andre. Natten var fylt av en sterk og fremmed summing, av insekter og dyr.

Den myke stillheten som stryker mot øret på fjellet er noe helt annet. Jeg har alltid visst det, men ikke alltid grepet det.

Nå er jeg her, og det kjennes godt.

Fra latter til gråt

Jeg liker nordnorsk humor, den upolerte og litt rå humoren som jeg kjenner meg igjen i fra samtaler på kaia og rundt kafébordene. Og om ikke det er meg selv jeg gjenkjenner, så i alle fall naboen. Selvironiens humor, der vi ser oss selv på en armlengdes avstand og kan le av vår snublende gange gjennom tilværelsen.

Og for å si det med Per Edgar Kokkvold, riktig nok i en helt annen sammenheng enn han brukte det: «Selvironi er smilet i visdommens øye, og nest etter visdommen selv er det den mest dyrebare gave et menneske kan ha.»

Jeg liker kraften som ligger i det nordnorske språket, og overdrivelsene, slik Snorre Tindberg så mesterlig brukte det i sine historier fra Rorbua. Pleonasmene, smør på flesk, sånn som når han skal ha seg ei smørbrød-brødskive med strøsukker-farin.

Det er sånn nordlendingen har pyntet på språket, dratt inn noen fine uttrykk fra radioen eller fra de fine annonsene i avisen der velkjente varer har fått nye, dannede navn. Farin og raffinade, det var det bestemoren min skrev på handlelista, og jeg forsto knapt at det betød sukker og sukkerbiter. Hvem vet hva raffinade er i dag?

Vi kan le over gamle tiders forsøk på høytidelig språkbruk som endte i komiske misforståelser. Det er lov, bare det ikke blir skadefryd, latter over naboen som kjører fjeset i planeten.

Men når vi kommer til språkløsheten mange utviser i dag, da stilner latteren, og gråten tar over. Når godt voksne nordlendinger sier til en journalist at de har vært «… så fetteklar for desember», så er det ikke lenger morsomt – eller artig, som en venninne så riktig korrigerte meg da jeg kom nordover igjen etter 25 år i eksil. Det er bare tragisk.

Jeg skal ikke belemre dere med hvem som sa det. Det blir rett og slett for pinlig på deres vegne.

Språkløsheten skriker mot oss. Platthetene og vulgaritetene får meg til å bla fort gjennom lokalavisene, der også byråkratspråket har fått en fremtredende plass. Et uttrykk de fleste journalistene har lagt sin elsk på, erper i dag.Det som ganske enkelt betyr i dag.«Folketallet i kommunen er per i dag….» Per er populær! Han gir et skinn av keiserens nye klær, av et opphøyet språk. Men det er ikke mer enn en forkludring.

 

 

Faceblind

Jeg har et problem. En feil eller lyte vil nok mange kalle det: Jeg er faceblind. Jeg har store problemer med å huske ansiktet til folk jeg møter. Jeg anstrenger meg, prøver å se nøye på den jeg snakker med for å merke meg detaljer eller spesielle kjennemerker, men ofte kan det synes umulig. Ansiktene flyter bort, eller kanskje er det riktigere å si at de flyter sammen.

Jeg vet at det kan være sårende for folk at jeg ikke kjenner dem igjen. Er jeg arrogant og overlegen, spør noen. Nei, det er ikke der det ligger, for jeg anstrenger meg virkelig. Det er bare det at ansikter ofte blir til en ubestemmelig masse der ingen nesetipp skiller seg ut. Det kan like gjerne skje med gamle klassekamerater som jeg har sett hver eneste dag gjennom hele skoletiden, som med nye bekjentskaper.

Jeg kan huske samtaler, men denne ansiktsblindheten ligger over meg som en mare.

Les videre

17. mai

Uppsala - versjon 2

Moren min (t.h.), mai 1945

Denne dagen får meg alltid til å tenke på historien moren min fortalte om 17. mai 1945. Hun var flyktning og gikk første år på realskolen på Det norske gymnasium i Uppsala. Mens elevene sto oppstilt på skoleplassen, skulle en tysklandsfange holde appell. Da han så utover rekkene med elever som sto oppstilt, ble assosiasjonen til oppstillingen i leiren for sterk, og han falt rallende sammen. Alt gikk ut over høytaleranlegget. Dette var en sterk opplevelse for moren min, som gikk første året på realskolen og dermed var blant de yngste elevene. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg da hun fortalte om det. Les videre

Frigjøringsdagen

sc0000a915_2

I familien har jeg alltid gått for å være den yngste som har opplevd KRIGEN – den med store bokstaver, 2. verdenskrig.

Det er selvfølgelig ikke sant, etterkrigsbarn som jeg er og oppvokst på 50- og 60-tallet. Men jeg hadde store ører og var omgitt av gode fortellere som på forskjellige tidspunkt hadde befunnet seg i dramatiske situasjoner, og jeg husker som en elefant. Det var ikke krigshemmeligheter som ble gjenfortalt, men historier om arrestasjon, angst (som for noen satt i resten av livet) og om flukt over grensen til Sverige på ski i snøstorm. Da var tanten min 12 og moren min 13. Mens vinden ulte og snøen pisket, tilbakela de i løpet av fire dager en strekning på ski som de færreste på samme alder nok hadde gjort dem etter i dag. Moren min med blodige gnagsår i de harde beksømstøvlene.

Les videre

Drone*-dronningen Kristin Hersh

Noen artister – og noen låter – blir jeg aldri ferdig med. Kristin Hersh, for eksempel. Noen ganger stillferdig, andre ganger rå og sønderrivende.

For meg som liker å høre én låt på repeat, blir dronen repeat innenfor låten, de vakre harmoniene jeg ikke vil slippe. Det er da jeg tenker at dette må aldri ende! Gjentagelsen hvor opplevelsen bygger seg opp og jeg som venter på dette noe, en ørliten dissonans eller en forandring som skal rive det hele litt i stykker. En oppvåkning. Som når Michael Stripe faller inn i Your Ghost fra Hips and Makers (1994). Det er min drone-sang nummer én. Vakkert, vakkert.

Les videre

En klok manns ord om stillhet

Da jeg først hørte om Erling Kagge på begynnelsen av 90-tallet, tenkte jeg at han var en bøllete macho-fyr av en polfarer. Jeg tenkte det faktisk i flere år. Men så hadde det seg sånn at jeg begynte å trene på Pust&Pes ved Kongeterrassen, et treningssenter med verdens beste navn og utsikt mot en av landets beste ”offisielle” statuer, nemlig den av kong Haakon i lett motvind, rank og stolt, like ved Utenriksdepartementet.

Plutselig en dag gikk det opp for meg at Erling Kagge også trente der, og at vi var der omtrent til samme tid. Vi trente side-by-side, så å si. Og ikke nok med det, han viste seg faktisk å være en hyggelig mann som nikket og smilte når han kom. Ergo rykket han høyere opp på min rankingliste.

Les videre