Om å holde drømmene fast

Alle har drømmer om ting de vil utrette, men ikke alle har grensesprengende drømmer. Drivkraften drømmene gir er imidlertid like viktig for alle.

Uten drømmene blir hverdagen en grå og slimete masse som vi blir sittende fast i. Ut dem innhenter depresjonen, apatien og potetgullspisingen oss, og vi kommer aldri videre. Stagnasjonen kveler drømmene, spiser oss opp innenfra. Eller vi blir utilfredse, surmulende og frustrerte.

Vi trenger noe å strekke oss etter, og vi trenger å anstrenge oss for å prøve å overstige de begrensningene verden – og vi selv – setter for oss.

Jeg sier prøve, for det er ikke alltid vi får det til. Det er heller ikke sikkert at vi må nå alle målene, for det er ingen skam å snu. Noen drømmer blekner etterhvert. Det viktige er at vi er underveis mot noe – og at vi beholder evnen til å reorientere oss. Vi må kaste kompasset, holde alle dører åpne, se mulighetene.

Vi må ha mot til å slippe taket når vi trenger det. Og ha mot til å tro at vi kan det vi vil – men også til å kaste inn årene når havet blir for stort og vilt.

Men vi må ikke glemme drømmen, kanskje prøver vi igjen en annen gang, møter det hele fra en annen vinkel.

Å seire kan like gjerne være å overvinne vår egen frykt for å gjøre det vi vil.

En bok jeg har hatt mye glede av i kampen for å nå noen mål (nå snakker jeg om så vel skriving som fjelltopper og kajakkpadling), heter Konsten att segra, og den brukes i utdanningen av svenske jagerpiloter. Her er de mye idrettspsykologi som lett kan overføres til andre drømmer enn det å stå på seierspallen. Eller rettere sagt, man kan lage seg sin egen seierspall for det meste.

Der snakkes det mye om å sette seg mål, og de deles inn i tre forskjellige typer mål:

REALISTISKE MÅL = det jeg kan og med stor sannsynlighet klarer. Det gir trygghet.

PRESTASJONSMÅL = det jeg vil, og som jeg kan oppnå etter en tids målrettet trening.

BARRIEREBRYTENDE MÅL = det jeg ønsker, og som jeg kun oppnår når jeg er optimalt målrettet, driver langvarig trening og endrer min egen holdning.

Det jeg gjorde til mitt personlige grensesprengende mål, var å komme meg på en bestemt fjelltopp, noe som innebar et par tusen høydemeter skulle forseres på ski og til dels på beina. En krevende tur. Det var en drøm jeg hadde, noe jeg ville bevise for meg selv at jeg kunne. Og for en glede det ga å kjenne på at jeg hadde mestret det! Og, denne opplevelsen av mestring ga meg igjen kraft til å sette ut i live noen helt andre drømmer.

 

Dette blogginnlegget er inspirert av Håvard Syvertsens innlegg i Dagsavisen , Finn igjen drømmen din, Sira Myhre.