Plutselig har «alle» Mac. Det gjør meg glad å se hvor mange Mac’er det etter hvert er på kaféene, på skolene, i sikkerhetskontrollen på Gardermoen – kort sagt overalt. Men samtidig lurer jeg på om dagens Mac-brukere har hatt den ekstatiske opplevelsen av å se lyset som de som oppdaget den for et par tiår siden. Plutselig, en gang i 1996, forsto jeg hva det dreide seg om, og jeg leste, frivillig, og med letthet – og lettet – mastodonten The Macintosh Bible, fullspekket med kunnskap og humor.
Horisonten utvidet seg, og jeg kunne le av illustrasjonene i margen, som den av bomben, den som kom opp når det oppsto problemer, og fikk noen til å slå av maskinen i panikk, overbevist om at den ville gå i lufta i løpet av sekunder.
Den gangen hørte jeg et kåseri på radioen med Karin Westrheim, om hvor mange timer (eller var det dager?) hun hadde brukt på å sette opp skriveren til den nye PC’en sin. Skrekk og gru, jeg husker akkurat det fra tiden min med PC, den første Windows-versjonen som kom på markedet, 1985 må det ha vært. 70% av tiden gikk med til problemløsning, og til å lære seg MS-DOS, noe som i og for seg ikke var påkrevd, men som hjalp en å komme om ikke til bunns, så i alle fall til å få en litt dypere innsikt i problemene. Men det var tørt og kompakt.
Vel, dette møtet må ha vært etter 1996, for jeg så Westrheim på Nesoddbåten dagen etter at jeg hadde hørt kåseriet, og sa, i det jeg passerte henne: ”Hørte deg på radioen, du skulle heller kjøpt Mac!” ”Ja, det er det mange som sier,” sukket hun. For, allerede den gangen var det bare å koble skriveren til Mac’en, og så vips… Dette uttrykte Umberto tidlig:
«Faktum er at man kan dele verden mellom Macintosh-brukere på den ene siden og brukere av MS-DOS(Microsoft)-kompatible datamaskiner på den andre. Jeg er av den bestemte mening at Macintosh er katolsk og DOS er protestantisk…» (Macintosh-systemet er:) «…åpent, vennlig, lettlært og inkluderende i sin vei mot frelsen, mens DOS er nærmest kalvinistisk i sitt krav til vanskelige personlige avgjørelser og ekskluderende i sin overbevisning om at det ikke er alle gitt å få se lyset.»
Men hva har så Polen, eller polakker, med dette å gjøre? Jo, jeg har vokst opp med en strek bevissthet om å være halvt polsk. Jeg har alltid vært stolt over å være født (i Norge) med polsk statsborgerskap. Det gjorde meg på sett og vis til en verdensborger. Jeg liker å høre det polske språket, som jeg knapt nok skjønner, danse i ørene, liker å tro at én dag skal en eller annen genetisk bryter slå seg på, og så forstår jeg alt. Liker å være i dette landet som min historie på sett og vis er flettet inni.
”Er du polsk,” spurte folk da de hørte etternavnet mitt den gangen jeg var ung. Og jeg var stolt over å kunne svare JA! Halvpolakk i alle fall. Og stolt er jeg i og for seg ennå, men det er bare ingen som stiller det spørsmålet lenger. Istedenfor spør de: ”Er du gift med en polakk?”
Herregud, det er da noe ganske annet, blottet for den verdensborgerens eksklusivitet som jeg opplevde på 60- og 70-tallet. – Akkurat som med Mac’en på 90-tallet.
Kanskje er begge deler allikevel et uttrykk for at verden er blitt mindre, at noen ulikheter utjevnes. På godt og vondt.
VIND I HÅRET 