Det er en vakker høst i år. Himmelen er høy og luften som krystall. Om morgenen viser gradestokken så vidt over null. Skodda ligger tykk utenfor vinduet, men så, litt utpå formiddagen, brytes den langsomt opp, ”ho skin han a”. Høstdagen drar meg ut, og jeg vil være ute lenge, vil ikke inn. Alt er så klart, naturen og lyset, selv tankene flyter lett. Det er da jeg kan drømme om å gå på rypejakt og legge meg bak en stein og se opp i himmelen og sovne. Jeg liker bevisstheten om at jeg siger inn i søvnen, og å sove ute er bedre enn alt annet. Derfor har jeg kanskje sovet mer enn jeg har skutt ryper – og det begynner å bli noen år siden jeg i det hele tatt hadde børsa med. Men turene vil jeg ikke være foruten – og blundene.
Foto: Erik Løvaas
Og når kvelden kommer og jeg endelig er kommet meg inn og har fått i meg noe mat, så kaster jeg et blikk ut av vinduet og ser at jeg må ut igjen. Nordlyset bølger over himmelen. Trolsk. Jeg tenker på høstkveldene da jeg var barn og sprang hjem gjennom stupmørket med hjertet i halsen, livredd for at nordlyset skulle komme og ta meg. Fra den lune innevarmen hos bestevenninnen min, forbi ett hus, gjennom verdens minste skog, og så, reddet når jeg nådde døren hjemme!
Men samtidig, allerede som barn visste vi at nordlyset var en gave. Vi elsket det når vi lå på rekke og rad og laget engler i snøen og så opp på himmelen der det pulserte vilt i rødt og grønt. Vi kunne ligge slik og stirre lenge, helt til kulden krøp inn i oss og vi motstrebende reiste oss og plukket snøklumpene av ullgenserne. De genserne vi hadde lovet å ikke base i, men vi klarte ikke la være, eller vi glemte oss.
Om ikke alt for lenge er vinteren her. Jeg gleder meg! Men inntil den kommer, fryder jeg meg over høsten.
VIND I HÅRET 