Vinterregn

Jeg sto på hurtigbåtkaia i Bodø i går og lyttet til bølgene, og til regnet som beveget seg tett ned gjennom himmellagene. Lukten av regn blandet seg med lukten av hav og hentet fram minner fra barndommen i Svolvær. Det er litt sånn som madeleinekakene til Proust, det setter i gang noe. Nei, ikke noe, det henter fram alt.

På sporet av den tapte tid

Jeg elsker dissen lydene og denne lukten. Da jeg gikk på folkeskolen, pleide jeg å bygge meg en levegg mot den verste vinden, og så satt jeg meg under et fremspring og spiste Bepo sjokoladekjeks innkjøpt for siste rest av ukepengene, og drømte om ekspedisjoner til fjerne og øde strøk. Det var bare jeg, havbruset, og bølger som plutselig nådde inn til meg og fikk meg til å grøsse. Jeg kunne sitte sånn i timesvis, kjenne den hustrige vinden rufse i meg mens regn og sjøsprøyt slo innover.

Det er egentlig ikke så mange ting jeg savner her jeg bor nå, bortsett fra havet og horisonten. Nå i mørketiden når solen ikke når over horisonten, ligger den bare og gløder rett under. Det er sånn at man må stoppe opp se, blir glad. Desembermorgener ved havet, i Lofoten, det gjør mørketida til noe man lengter etter, ikke noe man vil ha slutt på. De korte timene med lys, og så eksplosjonene av rødt og gull før man igjen er omsluttet av mørke, eller av nordlys og stjernehimmel.

Jeg har vært ganske stille her i hele høst, folk har etterlyst nye blogginnlegg. Det har vært en vakker høst, den har vært myk og mild – og tørr. Nesten for rolig. Men så kom snøen. Det lavet ned. På et par uker kom det bortimot et par meter. Det var snø man kunne ramle ned i og forsvinne, fnugglett som den var.

Men det måtte skikkelig regn til for å få en lofoting i gang. Det fortsetter nok enda noen dager, men så kan det få gå over til snø igjen, for det som er fordelen med innlandet, er at snøen kommer tidligere og ligger lenger. Kommer det nysnø i jula, så har jeg fått både i pose og sekk! Jeg har noen nye ski jeg skal prøve!