Noen artister – og noen låter – blir jeg aldri ferdig med. Kristin Hersh, for eksempel. Noen ganger stillferdig, andre ganger rå og sønderrivende.
For meg som liker å høre én låt på repeat, blir dronen repeat innenfor låten, de vakre harmoniene jeg ikke vil slippe. Det er da jeg tenker at dette må aldri ende! Gjentagelsen hvor opplevelsen bygger seg opp og jeg som venter på dette noe, en ørliten dissonans eller en forandring som skal rive det hele litt i stykker. En oppvåkning. Som når Michael Stripe faller inn i Your Ghost fra Hips and Makers (1994). Det er min drone-sang nummer én. Vakkert, vakkert.
Den blir jeg aldri ferdig med, som å åpne en dør ut mot en sommermorgen og få mild vind i ansiktet. Jeg har spilt den igjen og igjen helt siden Christer Falck la den i hånden min en februardag, i 1995, må det ha vært. Over 20 år med den låten, altså. Ikke hver dag, ikke hver måned en gang, men noen ganger time etter time, dag etter dag, uke etter uke. Helt til et eller annet skjer sånn at den ramler ut av hodet. Men den kommer alltid tilbake. Jeg har skrevet hundrevis av sider med den på repeat, skrevet på rytmene, på stemningen.
Jeg hørte Kristin Hersh på John Dee I Oslo en gang for mange år siden. Stillferdig, skjør og charming. Det var ikke mange mennesker der, og jeg fikk ønsket meg nettopp Your Ghost.
Rart hvordan noen låter er knyttet til spesielle steder, forresten. Når jeg hører hennes Mississippi Kite, befinner jeg meg plutselig i den gamle bilen min på vei over Raftsundbrua en stille sommernatt mens solen danser over himmelen. Det er noe skjørt over dette lyset, akkurat som med Kristin Hersh og musikken hennes. Og dronene som også fulgte henne inn i Throwing Muses, i låter som Pearl og Backroad på Red Heaven.
*Og for dem av dere som lurer, så er det ikke flyvende droner jeg snakker om her, men repeterende harmonier.
Takk til Martin Bowitz, som satte ord på noe for meg her…
VIND I HÅRET 