Frigjøringsdagen

I familien har jeg alltid gått for å være den yngste som har opplevd KRIGEN – den med store bokstaver, 2. verdenskrig.

Det er selvfølgelig ikke sant, etterkrigsbarn som jeg er og oppvokst på 50- og 60-tallet. Men jeg hadde store ører og var omgitt av gode fortellere som på forskjellige tidspunkt hadde befunnet seg i dramatiske situasjoner, og jeg husker som en elefant. Det var ikke krigshemmeligheter som ble gjenfortalt, men historier om arrestasjon, angst (som for noen satt i resten av livet) og om flukt over grensen til Sverige på ski i snøstorm. Da var tanten min 12 og moren min 13. Mens vinden ulte og snøen pisket, tilbakela de i løpet av fire dager en strekning på ski som de færreste på samme alder nok hadde gjort dem etter i dag. Moren min med blodige gnagsår i de harde beksømstøvlene.

Det er derfor ikke til å komme utenom at 8. mai, Frigjøringsdagen, alltid har hatt en spesiell betydning for meg. Akkurat slik Sverige hadde det i barndommen – mitt private Soria Moria som symboliserte selve friheten. Det var før jeg ante noe om tyske troppetransporter gjennom landet, jernmalm fra Kiruna som ble brukt i krigsindustrien, og alt det andre – om svenskekongen og sånn. Men jeg kjente altså til mange nervepirrende historier fra krigsårene. Og jeg husker med hvilken ærefrykt jeg så på at morfaren min heiste det norske flagget om morgenen den 8. mai for å markere minnet om slutten på fem år under tysk herredømme. Jeg kan formelig høre det slå i vårvinden.

Selv fikk jeg holde selveste krigsflagget, det han hadde pleid å stikke ut av takvinduet på loftet for å markere 17. mai under krigen. Det var laget av ganske grovvevd stoff, og var større enn flagget jeg brukte i barnetoget på 17. mai. Det luktet gammel, innestengt frykt, og jeg holdt det med andakt disse få gangene jeg fikk ta det fram. Og så gikk jeg og stilte meg foran SS-uniformen som hang på lageret i forretningen han og mormor hadde, og som tyskerne som inntok huset da de rømte, hadde etterlatt. Jeg kjente med skrekkblandet fryd på redselen dødningehodene på frakken vekket i meg. Hele barndommen var jeg overbevist om at jeg ville falle død om hvis jeg tok i den.

Morfar het Johan Brandt og var fra Sulitjelma. Han var leder for etterretningstjenesten XU i Salten. Familien måtte rømme til Sverige i slutten av januar 1945. Kone og barn ble plassert i Uppsala, mens han selv befant seg i grensetraktene til freden kom. Beskjeden om freden har han fått 7. mai kl. 14.41. Kort og konsist har han notert i sin 7de sans at krigen er slutt. Men man kan forestille seg hvilken enorm lettelse og glede det innebar. Han var da ved Ørnberget i Arjeplog kommune. To dager senere var han en kort tur innom kone og døtre i Uppsala, før han dro videre til møte med MI II ved Den norske legasjonen i Stockholm, der han fikk beskjed om å dra nordover til Abisko hvor han skulle møte Brynjulf Ottar, som var et sentralt XU-medlem. Sammen dro de over til Narvik, og etter et par uker reiste de sørover i Nordland for å innhente rapport fra de forskjellige XU-gruppene. De kom etter hvert helt ned til Hattfjelldal, men etter noen uker fikk de beskjed om å ta turen på nytt – de hadde ikke fått med seg riktig rapporteringsskjema! Byråkratiet fornektet seg ikke.

På turen gjennom Nordland passerte de flere fangeleire. Her poserer de (i første rekke) sammen med frigitte fanger, sannsynligvis på Saltfjellet: