17. mai

Moren min (t.h.), mai 1945

Denne dagen får meg alltid til å tenke på historien moren min fortalte om 17. mai 1945. Hun var flyktning og gikk første år på realskolen på Det norske gymnasium i Uppsala. Mens elevene sto oppstilt på skoleplassen, skulle en tysklandsfange holde appell. Da han så utover rekkene med elever som sto oppstilt, ble assosiasjonen til oppstillingen i leiren for sterk, og han falt rallende sammen. Alt gikk ut over høytaleranlegget. Dette var en sterk opplevelse for moren min, som gikk første året på realskolen og dermed var blant de yngste elevene. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg da hun fortalte om det.

Det norske gymnasium i Uppsala

Vel en uke tidligere hadde hun og tanten min kommet jublende hjem fra skolen og fortalte at det var fred, men mormor turte først ikke tro det. ”Man spøker ikke med sånt,” sa hun.
For meg er 17. mai og fredstanken flettet nært sammen. Jeg tenker på familien min, mamma som 14-åring i Uppsala i fredsdagene 1945, mens morfar var på sitt siste oppdrag for XU. Og faren min som aldri kom tilbake til Polen etter krigen, men fikk bli i Norge som Displaced Person, befant seg i en leir for polakker i Målselv. Fra dette er ikke veien lang til tanken på dagens flyktninger i Norge.
Henrik Wergelands kamp for at jødene skulle få bo i Norge var kanskje opptakten til den åpenheten som Norge, i alle fall inntil nylig, har vist overfor mennesker på flukt. For meg er 17. mai nært knyttet opp til nettopp utlendighet og flukt, og til åpenhet og fred. Det er slik denne dagen får betydning for meg, og det er da jeg fryder meg over norske flagg som vaier i vårvinden. Ikke som symbol på proteksjonisme, men som en påminnelse om åpenhet og aksept.

Gratulerer med dagen!

 

Denne teksten la jeg ut på Facebook 17. mai i fjor, men jeg tror ikke den har vondt av å bli gjentatt.