Faceblind

Jeg har et problem. En feil eller lyte vil nok mange kalle det: Jeg er faceblind. Jeg har store problemer med å huske ansiktet til folk jeg møter. Jeg anstrenger meg, prøver å se nøye på den jeg snakker med for å merke meg detaljer eller spesielle kjennemerker, men ofte kan det synes umulig. Ansiktene flyter bort, eller kanskje er det riktigere å si at de flyter sammen.

Jeg vet at det kan være sårende for folk at jeg ikke kjenner dem igjen. Er jeg arrogant og overlegen, spør noen. Nei, det er ikke der det ligger, for jeg anstrenger meg virkelig. Det er bare det at ansikter ofte blir til en ubestemmelig masse der ingen nesetipp skiller seg ut. Det kan like gjerne skje med gamle klassekamerater som jeg har sett hver eneste dag gjennom hele skoletiden, som med nye bekjentskaper.

Jeg kan huske samtaler, men denne ansiktsblindheten ligger over meg som en mare.

Underlig er det imidlertid at noen, ikke veldig mange, klarer jeg faktisk å kjenne igjen. Kanskje har de sterkere karakteristika enn folk flest, eller de gjør et spesielt sterkt inntrykk. Jeg vet ikke, men noen klarer altså å presse seg inn i bevisstheten min for alltid.

Jeg klarer ikke helt å gjøre dette til noe entydig negativt, det åpner nemlig for noen spennende refleksjoner rundt hjernens funksjon. Akkurat som å ha et kraftig migreneanfall og bli overmannet av afasi. Ordene lyser klart i hjernen, men det er noe helt annet som kommer ut av munnen. Noen ganger feil ord, andre ganger bare babbel. Jeg leter etter synonymer når jeg ikke får fram det riktige ordet, men det går like galt. Det er frustrerende, men jeg kan ta meg i å synes det er interessant. Hva er det som skjer når disse feilkoblingene, avgrenset i tid, plutselig oppstår?

Disse hjernens irrganger fikk meg til å fatte interesse for Oliver Sacks (1933-2015), den britiskfødte nevrologen og forfatteren som i ung alder flyttet til California, og som har skrevet et utall bøker om nettopp disse irrgangene. Til alle som tror de ikke har vært borti ham, kan jeg fortelle at filmen Awakenings, som svært mange kjenner, er bygd på en av de første bøkene hans skrev om sine opplevelser med pasienter. Den aller første, Migraine, kom i 1970, og beskriver ting som var nytt for meg. Ikke bare den visuelle auraens kvalmende helvete, men noe som jeg visste jeg hadde opplevd helt fra jeg som niåring brutalt ble kastet inn migreneverdenen – nemlig intellektuelle aura, en fase med en ekstrem åpenhet og flyt i hjernen/tankebanene, noe jeg som barn skremte moren min ved å kalle ”klarsyn”. I voksen alder vil jeg kanskje heller kalle dette en slags kreativ flyt. Kortvarig, men noe som jeg ofte har spurt meg selv om oppveier alle ulempene ved å ha migrene (og jeg har hatt mye migrene oppgjennom livet).

Men tilbake til det å være facebind, det å mangle evne til å gjenkjenne ansikter. Det som fikk meg til å tenke på Oliver Sacks nå, var tanken på boken The Man Who Mistook His Wife for a Hat, som var det første av ham jeg leste. Det tok lang tid før jeg i det hele tatt åpnet den, for jeg syntes det var en idiotisk tittel, men jeg forsto etter hvert at det dreide seg om en ultimat miskobling. Noe helt annet enn det å være faceblind. Men hjelpe meg vel så interessant! For ikke å snakke om boken Musicophilia: Tales of Music and the Brain.

Oliver Sacks var en svært dyktig nevrolog som hadde et sterkt engasjement og et stort talent for å formidle kunnskap på en måte som kan fenge alle og enhver, uansett bakgrunn. Jeg vurderer sterkt å bli nevrolog i mitt neste liv.