Fra latter til gråt

Jeg liker nordnorsk humor, den upolerte og litt rå humoren som jeg kjenner meg igjen i fra samtaler på kaia og rundt kafébordene. Og om ikke det er meg selv jeg gjenkjenner, så i alle fall naboen. Selvironiens humor, der vi ser oss selv på en armlengdes avstand og kan le av vår snublende gange gjennom tilværelsen.

Og for å si det med Per Edgar Kokkvold, riktig nok i en helt annen sammenheng enn han brukte det: «Selvironi er smilet i visdommens øye, og nest etter visdommen selv er det den mest dyrebare gave et menneske kan ha.»

Jeg liker kraften som ligger i det nordnorske språket, og overdrivelsene, slik Snorre Tindberg så mesterlig brukte det i sine historier fra Rorbua. Pleonasmene, smør på flesk, sånn som når han skal ha seg ei smørbrød-brødskive med strøsukker-farin.

Det er sånn nordlendingen har pyntet på språket, dratt inn noen fine uttrykk fra radioen eller fra de fine annonsene i avisen der velkjente varer har fått nye, dannede navn. Farin og raffinade, det var det bestemoren min skrev på handlelista, og jeg forsto knapt at det betød sukker og sukkerbiter. Hvem vet hva raffinade er i dag?

Vi kan le over gamle tiders forsøk på høytidelig språkbruk som endte i komiske misforståelser. Det er lov, bare det ikke blir skadefryd, latter over naboen som kjører fjeset i planeten.

Men når vi kommer til språkløsheten mange utviser i dag, da stilner latteren, og gråten tar over. Når godt voksne nordlendinger sier til en journalist at de har vært «… så fetteklar for desember», så er det ikke lenger morsomt – eller artig, som en venninne så riktig korrigerte meg da jeg kom nordover igjen etter 25 år i eksil. Det er bare tragisk.

Jeg skal ikke belemre dere med hvem som sa det. Det blir rett og slett for pinlig på deres vegne.

Språkløsheten skriker mot oss. Platthetene og vulgaritetene får meg til å bla fort gjennom lokalavisene, der også byråkratspråket har fått en fremtredende plass. Et uttrykk de fleste journalistene har lagt sin elsk på, erper i dag.Det som ganske enkelt betyr i dag.«Folketallet i kommunen er per i dag….» Per er populær! Han gir et skinn av keiserens nye klær, av et opphøyet språk. Men det er ikke mer enn en forkludring.