Det gode ved å bo litt utenfor verden er å kunne kaste et lite sideblikk inn mot virvelen i sentrum, og så kjenne på den langsomme roen der man er. Å åpne døra og gå ut i natten – uten blendende utelys som skjuler himmelen, og bare se månen eller nordlyset.
Foto: Lisbeth Forsaa
Jeg glemmer aldri den svimlende opplevelsen av å se opp på stjernehimmelen da jeg kom tilbake etter mange år hvor nettene hadde vært fylt av gatelykter, og lyskjeglene åt seg stadig lenger inn i skogene. Natten ble borte.
Jeg hadde glemt både nattemørket og stjernehimmelen. Plutselig var jeg tilbake i de kalde vinternettene da vi ungene lå i snøen og laget engler og så på det blafrende nordlyset langt der oppe. Vi glemte kulden, og kjente på den kilende redselen for å bli fanget og løftet bort, ut i evigheten. Særlig hvis vi viftet med noe hvitt.
Disse opplevelsene gjorde oss til dem vi er: Mørketidsmennesker som står i spenn mellom lys og mørke, mellom øredøvende stillhet og lyden av tunge bølger mot land.
Bare ett sted har stjernehimmelen overgått mørketidshimmelen. På den andre siden av kloden, på New Zealand, hvor man ser innover mot galaksens sentrum, og Melkeveien er større og sterkere enn andre steder. Der Sydkorset tegnet seg klart og fikk meg til å tenke på Fletcher Christian i Mytteriet på Bounty. Men lydene var noen helt andre. Natten var fylt av en sterk og fremmed summing, av insekter og dyr.
Den myke stillheten som stryker mot øret på fjellet er noe helt annet. Jeg har alltid visst det, men ikke alltid grepet det.
Nå er jeg her, og det kjennes godt.
VIND I HÅRET 