Alle har drømmer om ting de vil utrette, men ikke alle har grensesprengende drømmer. Drivkraften drømmene gir er imidlertid like viktig for alle.
Uten drømmene blir hverdagen en grå og slimete masse som vi blir sittende fast i. Ut dem innhenter depresjonen, apatien og potetgullspisingen oss, og vi kommer aldri videre. Stagnasjonen kveler drømmene, spiser oss opp innenfra. Eller vi blir utilfredse, surmulende og frustrerte.
I mange lange år bodde jeg i eksil på Østlandet, nærmere bestemt Nesodden. På samme måte som Vågan er kunstnerkommunen i Nordland, er Nesodden det i Akershus. Det var utrolig mange kunstnere, utlendinger og nordlendinger der, og derfor også mange Svolværinger. Det er vel noe med Nesoddbåten som gir lofotinger en følelse av å være hjemme. Når man ikke kan gå på kaia og se på hurtigruta, så er det kanskje noe med å finne et sted å bo der man i alle fall kan få en 20 minutters båttur, lukke øynene og tro man er i Lofoten en stakket stund.
Når man har vokst opp i Svolvær, har man ofte vært prisgitt båter for å komme seg ut i verden; hurtigruta, Skutvikferga eller hurtigbåten.
De siste årene har jeg stort sett tatt hurtigbåten mellom Svolvær og Bodø. Det verste området er over Hølla, havområdet mellom Svolvær og Skrova. Det tar ikke mer enn ett kvarter, men det kan være en heftig tur.
Foto: Ink75 (flickr.com) (CC BY-NC-ND 2.0) https://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/2.0/
En gang observerte jeg en kul fyr i 40-årene med skinnjakka slengt nonchalant over skuldrene som gikk om bord i Svolvær.
Det blåste sydvest, allikevel kjentes det greit inne på havna. Men akkurat da vi rundet tuppen av moloen, ble vi kastet inn i et inferno! Båten slo voldsomt mot bølgene, ble kastet fram og tilbake, reiste seg opp og fløy et stykke, før den stupte ned igjen mens det dundret i skroget. Det hørtes ut som om alt ble slått istykker Jeg måtte holde meg fast i armlenene, stabilisere med hele kroppen, spenne imot og vente på neste slag mot bølgene. Aldri har jeg følt meg så prisgitt de rasende elementene.
Noen ganger i livet treffer man mennesker som blir en katalysator for krefter i en som man ikke visste, eller husker, at man hadde.
Musikk har alltid betydd enormt mye for meg, men av forskjellige grunner ramlet den ut av livet mitt en lang periode. Da jeg endelig så meg rundt og forsto hvor sterkt jeg savnet den, ante jeg ikke hvor jeg skulle begynne å lete etter det jeg visste jeg ville ha.
En stille morgen gikk jeg derfor inn på platebutikken til Christer Falck. Han lurte på hva jeg ville ha, og jeg tok sats og sa: ”Jeg vil ha musikk som river sjelen i stykker!”
”Oi,” sa Christer, klødde seg litt i hodet, og grep resolutt til Cassandra Wilson.
”Ikke rått nok,” sa jeg, og Christer koblet om. Han satte på Send His Love to Me fra albumet To Bring You My Love med PJ Harvey på full guffe ut i det store rommet. Og da var det gjort.
Et par dager etter at Norge hadde mistet sin uskyld, tidlig om morgenen den 24. juli 2011, kom jeg kjørende til Tranøy. Jeg var på vei hjem fra hytta, og var ennå dypt rystet over det som hadde skjedd på Utøya.
Da var det at jeg kom til å tenke på Den hellige Dorotheas kapell på Tranøy. Aldri har jeg følt at et sted var så riktig å besøke i denne situasjonen som dette. Det lille kapellet oppe i bakken, med utsyn mot forblåste berg og mot Vestfjorden, appellerer til meditasjon og ettertanke. Døren er ulåst, og når man lukker den bak seg, omsluttes man av stillhet og klart lys. Kystens og havets lys, hvor man kan kjenne at luften vibrerer.
En stund etter at jeg hadde publisert Rett vest, var det en gammel venninne som kontaktet meg og sa at hun kjente seg så godt igjen i det jeg skrev om å sykle vestover i Lofoten.
– Men, avsluttet hun, – det er ikke mulig lenger. Bilturismen har tatt fullstendig overhånd, så skal man sykle i Lofoten, må man helst starte klokken seks om morgenen, eller sent på kvelden.
HAUKLANDSTRANDA PÅ VESTVÅGØY
Når man sitter med en vond fot og ikke får utfolde seg som man vil, er det lett å henfalle til drømmer om tidligere turer. Derfor kommer jeg med et lite tilbakeblikk, en artikkel jeg skrev for bladet som ble utgitt av NJFF, avdeling Nordland, i 2008. Noen har kanskje lest den, andre ikke, og jeg vet at kajakken ikke kan stikke ut på begge sidene av en bølgetopp, men allikevel, den sier noe om hva jeg drømmer om akkurat nå!
Det er rart det der med kajakk. Da jeg kjøpte den jeg har nå, var det hovedsakelig fordi en i kajakklubben skulle selge den – og jeg trengte en ny. Jeg har prøvd noen kajakker, men har aldri tenkt over hvor forskjellige de kan være. Ikke før jeg satt i denne. Det var trangt å komme seg oppi, men plutselig kjente jeg at den SATT på kroppen. Det var som å kle på seg et plagg. Kajakken og jeg er ett. Det gjør selvfølgelig at jeg behersker den bedre. Den henger på låret når jeg lener meg til siden, derfor tør jeg. Jeg har kontakt med den. Som en rytter på en hest. Bølgerytter.
Ikke er det noen superkajakk, og ikke er jeg noen superpadler, men vi passer sammen.
Der gikk den sommeren rett vest. Vel, noen uker i alle fall. Når man snubler i sine egne bein i en bratt nedoverbakke på en smal sti, kan det få dramatiske følger. Og det var nettopp hva det gjorde for meg. Det er ganske uforståelig hva som skjedde, men jeg sitter i alle fall her med en smertefull legg med avrevne muskelfibre. Ikke videre lystig! Her hinker jeg meg fram, og gleder meg til den dagen jeg kan gå turer eller ta sykkelen fatt igjen. Inntil da konsentrerer jeg meg om lesing og skriving, og ser ut på det tunge skydekket og regnet som siler. Litt mollstemt vær, men egentlig liker jeg det!
Og så må jeg tenke på hva sønnen til en venninne sa da de hadde kommet til et bestemt punkt på veien vestover i Lofoten, opp dit hvor de kunne se vidt utover:
– Å mamma, æ ælska å fær vestover!
Ok, jeg tar som oftest heisen, det er bare å innrømme det. Men ikke for å kysse nødvendigvis, slik som Halldis Moren Vesaas og Gisle Straume. Og ikke av ren pur latskap heller. Jeg tar heisen for å få et øyeblikk alene, et øyeblikk til kontemplasjon, introspeksjon, meditasjon, ro. Kall det hva du vil, men jeg har løpt nok gjennom gatene, beveget meg heseblesende rundt hushjørnene og mistet store flak av meg selv underveis. Men jeg står støtt mens jeg venter på heisen.
Heiser er blitt et pusterom som gir meg tid til å huske hvem jeg er.
Noen ganger skal man ha ro. Det er en tid for å løpe og en tid for å luske – og en tid for å stoppe opp. Vi er forskjellige, takk og pris, men jeg vil ikke ha bare det ene.
I mange år støtte jeg stadig på Halldis Moren Vesaas og Gisle Straume, nyforelsket som to tenåringer. De var et så vakkert par, det formelig lyste rundt dem der de gikk rundt og holdt hverandre i hånden. Så fint å se! Ikke rart hun skrev Ferdaminne, om å kysse i heisen, da hun var 78. Hun blomstret.
Og så godt at man ikke trenger slutte å elske før man dør.
VIND I HÅRET 