En klok manns ord om stillhet

Da jeg først hørte om Erling Kagge på begynnelsen av 90-tallet, tenkte jeg at han var en bøllete macho-fyr av en polfarer. Jeg tenkte det faktisk i flere år. Men så hadde det seg sånn at jeg begynte å trene på Pust&Pes ved Kongeterrassen, et treningssenter med verdens beste navn og utsikt mot en av landets beste ”offisielle” statuer, nemlig den av kong Haakon i lett motvind, rank og stolt, like ved Utenriksdepartementet.

Plutselig en dag gikk det opp for meg at Erling Kagge også trente der, og at vi var der omtrent til samme tid. Vi trente side-by-side, så å si. Og ikke nok med det, han viste seg faktisk å være en hyggelig mann som nikket og smilte når han kom. Ergo rykket han høyere opp på min rankingliste.

Døråpneren

Noen ganger i livet treffer man mennesker som blir en katalysator for krefter i en som man ikke visste, eller husker, at man hadde.

Musikk har alltid betydd enormt mye for meg, men av forskjellige grunner ramlet den ut av livet mitt en lang periode. Da jeg endelig så meg rundt og forsto hvor sterkt jeg savnet den, ante jeg ikke hvor jeg skulle begynne å lete etter det jeg visste jeg ville ha.

En stille morgen gikk jeg derfor inn på platebutikken til Christer Falck. Han lurte på hva jeg ville ha, og jeg tok sats og sa: ”Jeg vil ha musikk som river sjelen i stykker!”

”Oi,” sa Christer, klødde seg litt i hodet, og grep resolutt til Cassandra Wilson.

”Ikke rått nok,” sa jeg, og Christer koblet om. Han satte på Send His Love to Me fra albumet To Bring You My Love med PJ Harvey på full guffe ut i det store rommet. Og da var det gjort.