Da jeg først hørte om Erling Kagge på begynnelsen av 90-tallet, tenkte jeg at han var en bøllete macho-fyr av en polfarer. Jeg tenkte det faktisk i flere år. Men så hadde det seg sånn at jeg begynte å trene på Pust&Pes ved Kongeterrassen, et treningssenter med verdens beste navn og utsikt mot en av landets beste ”offisielle” statuer, nemlig den av kong Haakon i lett motvind, rank og stolt, like ved Utenriksdepartementet.
Plutselig en dag gikk det opp for meg at Erling Kagge også trente der, og at vi var der omtrent til samme tid. Vi trente side-by-side, så å si. Og ikke nok med det, han viste seg faktisk å være en hyggelig mann som nikket og smilte når han kom. Ergo rykket han høyere opp på min rankingliste.
VIND I HÅRET 