Noen artister – og noen låter – blir jeg aldri ferdig med. Kristin Hersh, for eksempel. Noen ganger stillferdig, andre ganger rå og sønderrivende.
For meg som liker å høre én låt på repeat, blir dronen repeat innenfor låten, de vakre harmoniene jeg ikke vil slippe. Det er da jeg tenker at dette må aldri ende! Gjentagelsen hvor opplevelsen bygger seg opp og jeg som venter på dette noe, en ørliten dissonans eller en forandring som skal rive det hele litt i stykker. En oppvåkning. Som når Michael Stripe faller inn i Your Ghost fra Hips and Makers (1994). Det er min drone-sang nummer én. Vakkert, vakkert.